Det går bra

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han så stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa: «Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.