Mias sorg – en historie

En samtale med Mia og to møter med foreldrene hennes

6 uker etter samtalen med Mia (11 år) forteller foreldrene meg at datteren ble seg selv igjen etter å ha vært på familievernkontoret. «Det ble virkelig et vendepunkt», sier moren.» Nå er hun tvers igjennom en sprudlende glad og energisk jente, det tunge uttrykket vi har sett i så lang tid er borte!»

Det er 2 år etter bruddet. Faren Jakob ble for 1 år siden samboer med Helga. Moren Eva har en kjæreste. Mia bor mest hos mamma, og er fast hos pappa torsdag til mandag annenhver uke. Stemningen er anstrengt mellom foreldrene og de kommuniserer kun på mail og sms – men også da har de en tendens til å såre eller misforstå hverandre. Det er derfor de tar kontakt med familievernet, de innser at de trenger hjelp av en 3.part for å få snakket sammen.

Faren opplever at moren er fiendtlig overfor sin samboer Helga. Han er ganske sikker på at Mia plukker opp morens skepsis overfor ham selv og samboeren, og at dette hindret Mia i å slappe av og akseptere at Helga nå er en del av livet hans.

Moren mener at hun ikke har vanskeligheter med Helga, men at hun er konstant på vakt overfor Mia og hva som plaget henne. Moren tror Mia fortsatt strever med å være glad og avslappet etter bruddet. Hun er fortvilet over at de som foreldre ikke kan snakke om dette uten å beskylde hverandre for å gjøre noe skadelig overfor Mia.

Mia vil gjerne komme og snakke med meg. Hun forteller at selv om halvparten av jentene i klassen har skilte foreldre, var det det verste som kunne skje. Hun gråter sårt når hun har fortalt det. Det er vanskelig for Mia at mamma og pappa ikke bor sammen, fortsatt etter 2 år. Det gjør vondt inni henne. Det er det som er vanskelig.

Ordet sorg blir viktig. Det er jeg som begynner å forklare hva sorg er, og jeg ser det får betydning for henne. Det er som hun får hvile i dette ordet. Sorg – hun sørger. «Sorgen er ikke så stor lenger nå, som den var, jeg venner meg mere til at mamma og pappa ikke bor sammen», sier hun ettertenksomt.

Hun forklarer at hun liker Helga. Det som er vanskelig er at hun bor sammen med pappa, for det skulle mamma ha gjort. Så når hun ser mamma og pappa med de nye kjærestene så gjør det vondt, for det skulle vært mamma, pappa og henne som bodde sammen. Mia legger til; «Det er bra for mamma og pappa med kjærester – jeg tror sorgen deres ikke er så stor lenger».

For Mia er det ikke sånn at mamma eller pappa burde gjort noe annerledes rundt avtaler og samarbeide. Hun er ikke opptatt av hva foreldrene er uenige om og har tiltro til at de ordner opp for henne og er veldig glad i henne. «Når jeg bor hos pappa, vil jeg være der for alltid. Når jeg bor hos mamma vil jeg være der for alltid, sånn, sånn er det for meg».

I samtalen med foreldrene uken etter, forteller jeg dem hva Mia og jeg snakket om. Foreldrene får også en hvile i ordet sorg. Det er ikke mangler i hvordan de praktiserer ulike avtaler. Det er ikke Helga eller det anstrengte samarbeidet som er vanskelig for jenta deres. Mia har vært i en dyp sorg over at familien hennes ble splittet, over at de ikke bor sammen alle 3, som før.

Det er vondt for foreldrene å ta innover seg, samtidig gir det tydelig mening for dem – sorgen over bruddet. Dette kan de snakke om sammen, og dette kan de snakke med Mia om. Foreldrene finner trøst og lettelse i at sorgen ikke er så stor lenger, at Mia venner seg mer og mer til sitt nye liv.

Sorg tar tid. Sorg avtar i styrke, men forblir inni oss som en erfaring som preger oss alltid. Sorg er en naturlig del av livet. Det er som om ordet sorg forløste noe i Mia, og at det slapp taket, da hun fikk snakke om det og forstå seg selv bedre. «Det er ikke noe galt med meg, jeg er bare et sørgende barn og det går over, det går bra!»